Skyer

2023

«Skyer» er Tom Roger Aadlands tiende album. Vanligvis er han kjent for å skrive på nynorsk, men denne gangen har han skrevet på dialekt, nært og sterkt. Musikalsk favner albumet vidt, fra klassisk gitarrock via melodiøs pop til lavmælt visekunst. «Skyer» er produsert av Kjetil Steensnæs og Tom Roger Aadland, og innspilt i Athletic Sound i Halden, Bjølsen Misjonskirke i Oslo og ABC Studio i Etne.

Tekstar

  • 1Skyer

    Skyer, vyer
    Alt det eg såg sveva
    Hjerter, smerter
    Men alltid håvet heva
    Gi meg kvardagsklenå
    Knytt varme skjerf rundt trenå
    Når aller minst du vente det
    Vil lysene du tente
    Visa vei

    Eg tror ikkje på svart og kvitt
    Me har alle nåke, eg har mitt
    Men om me sitte samen litt
    Finne me ut av det
    Og eg har velta mångt et bord
    Fått allslags sår så aldri gror
    Reist land og strand i sør og nord
    Men ingenting slår havet
    Eg har gått omkring åleina
    Mens eg lengta itte deg
    Men når ord har blitt te steinar
    Har alltid skyene løfta meg

    Skyer, vyer
    Alt det eg såg sveva
    Hjerter, smerter
    Men alltid håvet heva
    Gi meg kvardagsklenå
    Knytt varme skjerf rundt trenå
    Når aller minst du vente det
    Kan brevene du sendte
    Komma fram

    Tåkå ligge altfor tett
    For ingen seie det så alle vett
    Det handle om den sterkes rett
    Om å snu seg itte vêret
    Eg har lengta itte sjelero
    Sitt långt itte ei aen sol
    Har reist meg opp og skifta stol
    Men det blir aldri nåke bere
    Snart ska eg gå tebake
    Te den tiå så gjør vondt
    Vil bare ligga her på taket
    Og sjå på skyene ei stund

    Skyer, vyer
    Alt det eg såg sveva
    Hjerter, smerter
    Men alltid håvet heva
    Gi meg kvardagsklenå
    Knytt varme skjerf rundt trenå
    Når aller minst me vente det
    Vil broene me brente
    Ta oss him

  • 2Kan ikkje gi oss

    Me kan ikkje gi oss så lett
    Me kan ikkje gi pessimistane rett
    Me kan ikkje gi oss alt nå
    Veien e långe, men me har så vidt begynt å gå

    «Me står på ein barrikade
    Om me vil det elle ei»
    Eg kan huska då du sa det
    Eg kan huska at det svei
    Eg hadde andre ting i sinne
    Såg te ein aen kant
    Men eg visste innerst inne
    At det du sa, va sant
    Me kan ikkje gi oss så lett
    Me kan ikkje gi pessimistane rett
    Me kan ikkje gi oss alt nå
    Veien e långe, men me har så vidt begynt å gå

    Alt et långt liv romme
    Av lengsel, sorg og skam
    Tomme for tomme
    Klorte du deg fram
    Med dine magiske formlar
    Du hadde plukt opp her og der
    Seilte du rett inn i stormar
    Og imellom skarpe skjer
    Ingen brukte vel det ordet
    Men det viste seg te sist
    Når alt va lagt på bordet
    Du va alkymist

    Me kan ikkje gi oss så lett
    Me kan ikkje gi pessimistane rett
    Me kan ikkje gi oss alt nå
    Veien e långe, men me har så vidt begynt å gå

    Med knyttnevar i vêret
    Med hjerter på rett plass
    Ska me slåst for nåke bere
    I gater og palass
    For alt omkring så leve
    Heilt te det det minsta kryp
    Alt så svømme, alt så sveve
    Frå høge fjell te store djup
    Ska me slåst mens tårer strømme
    Når det størsta slaget står
    Ska me kjempa mens me drømme
    Om ein aen, bere vår

    Me kan ikkje gi oss så lett
    Me kan ikkje gi pessimistane rett
    Men kan ikkje gi oss alt nå
    Veien e långe, men me har så vidt begynt
    Veien e långe, men me har så vidt begynt
    Veien e långe, men me har så vidt begynt å gå

  • 3September

    De beste timane i døgnet
    Va skrevne sirligt på din hud
    Eg har tenkt litt, og eg øyne
    Ein mulighet for at det fins ein gud

    For når du såg alvorlig på meg
    Og spørte lågt om alt va bra
    Va det så ein engel såg meg
    Og viste meg den plassen eg sko ha

    Hinsides navn stilte du savn
    Eg ikkje visste eg hadde
    Før eg falt i din favn
    Hinsides ord satte du spor
    Me kjente på det samma
    Me sa det i kor

    Det e tiende september
    Et lite døgn før alt må skje
    Eg sitte i din gamle genser
    Men eg blir kje varme, finne ikkje fred

    Eg ser på skyene så henge
    Eg ser på bilane så står
    Eg har kje hørt frå deg på lenge
    Eg ser kje lenger heilt kor veien går

    Hinsides navn stilte du savn
    Eg ikkje visste eg hadde
    Før eg falt i din favn
    Hinsides ord satte du spor
    Me kjente på det samma
    Me sa det i kor

    Huske du Firenze
    San Marco, der me skilte lag
    Kanskje blei me for intense
    Men eg vett at me ska ses igjen ein dag

    Hinsides navn stilte du savn
    Eg ikkje visste eg hadde
    Før eg falt i din favn
    Hinsides ord satte du spor
    Me kjente på det samma
    Me sa det i kor

  • 4Du e den

    Ikkje bry deg om alt bråket
    Lukk bare auene igjen
    Ikkje bekymra deg for nåke
    For meg så e du den
    Så gjør forskjellen eg trenge
    Så tenne lys når lyset går
    Så lukke opp der andre stenge
    Så blir, om alle andre går

    Du e den
    Du e den
    Så tar meg inn uten nåke om og men
    Du e den
    Du e den
    Elskar, reisefølge, venn

    De jobbe dag og natt på muren
    Og sende regningen te oss
    Og skylde på kulturen sin
    Men av og te så må du slåst
    Eg finne meg kje i det lenger
    At alt ska smørast te med blod
    Eg gjør kje ka så helst for penger
    Men eg gjør det for oss to

    For du e den
    Du e den
    Så tar meg inn uten nåke om og men
    Du e den
    Du e den
    Elskar, reisefølge, venn

  • 5Levd liv

    Eg såg ein mann i ein spegel
    Han berre helste så vidt
    Du gløymer dei som regel
    Men somme andlet blir du ikkje kvitt

    Eg spurde kva han gjorde
    Han svarte: «Ingenting»
    Men sopte smulane av bordet
    Og la til, før han steig av i ein sving:

    «Eg skriv om levd liv
    Pennen imot pulsåra skal kjennast som ein kniv
    Ting skjer, det er det dei gjer
    Ingen veit kor vinden kjem frå, ingen veit kor hen han fer»

    Eg tenkte kanskje det var Bjella
    Eller OnklP eller einkvan
    Han sa han hadde sletta gjelda mi
    Då innsåg eg det ikkje var ein mann

    Men at han kom frå andre sida
    Den som me sansar av og til
    Eg ser det heile tida
    Me gjer ikkje det gode som me vil

    Eg skriv om levd liv
    Pennen imot pulsåra skal kjennast som ein kniv
    Ting skjer, det er det dei gjer
    Ingen veit kor vinden kjem frå, ingen veit kor hen han fer

    Det var heilt stilt i kupeen
    Alle undrast kva han hadde meint
    Eg tok ein kald slurk av teen
    Og innsåg same stund det var blitt seint

    Eg måtte av ved første høve
    Eg gjekk med vaklevorne steg
    Rart koss pennesplittane blir sløve
    Eg må visst slipa dei hjå deg

    Eg skriv om levd liv
    Pennen imot pulsåra skal kjennast som ein kniv
    Ting skjer, det er det dei gjer
    Ingen veit kor vinden kjem frå, ingen veit kor hen han fer

  • 6Cecilie

    Når store, staute, sterke karar
    Seier dei ikkje veit kor mykje meir dei klarar
    Når du ber ei stille bøn og ingen svarar
    Og det kjennest som om alt er endeleg
    Om du må kvile deg, Cecilie
    Må du gjerne gjere det hjå meg

    Når allting ramlar rundt deg
    Og det kjennest som om ingenting er unt deg
    Når du rullar steinen din opp fjellsida og alle ropar: «Skund deg!»
    Og du står i spagat og alle synest du tar for korte steg
    Om du må kvile deg, Cecilie
    Må du gjerne gjere det hjå meg

    Når vinden riv og slit i teltet
    Og har sloppe opp for store tre å velte
    Når alle slaga som du får, er under beltet
    Og andre ser på deg og synest dei sjølv har ordna seg
    Om du må kvile deg, Cecilie
    Må du gjerne gjere det hjå meg

    Ein stad, ikkje langt frå her
    Bur det ein som har deg kjær
    Ein dag kan me ta ein tur
    Sei meg, Cecilie, kva du trur

    Når oppgåva er gedigen
    Og dei som klatra opp rett før deg, trekte med seg stigen
    Når alle bileta du tyr til, er frå krigen
    Og du slit med å beskrive korleis allting tapar seg
    Om du må kvile deg, Cecilie
    Må du gjerne gjere det hjå meg

  • 7Alt ska komma fram

    Eg skreiv ein sang mens de rydda rommet
    Då eg såg øve han, kjente eg meg tomme
    Men eg vett: Om litt e ventetiå omme
    Alt ska komma fram
    De tapte ska bli funne

    «Det går et tog», hørte eg nåken kviskra
    På bakken der eg låg mens regnet rundt meg piska
    Det stod ein mann på moloen og fiska
    Han sa blinde sko få sjå
    Og sjuke, de sko friskna

    I førti år har eg holdt te her i fjellet
    Uten nåken slags komfort, savne det kje helle
    Eg holde blikket på de tingene så telle
    Og når vinden slår
    Vett eg ka så gjelde

    Eg tar ein smell, då kjenne eg at eg leve
    Men mång ein kveld ska eg innrømma eg streve
    Men håp e så ein båt så tidevatnet heve
    Snart betale eg mi gjeld
    Og rive sundt det sista brevet

  • 8Normalia

    Eg har fremmedfrykt for alle dei ifrå Normalia
    Får meg te å føla meg så ein paria
    Eg blir urolige av altfor solide folk
    Då stole eg mer på dei så sitte djupt i det

    Av alle leresveinane, har eg mest tru på Judas
    Eg trur at det går an å svika nåken ein forguda
    Og tenk på Simon Peter, så sa: «Kjenne ikkje den maen!»
    Han sa det flerre gonger, òg, heilt te han hørte hanen

    Og Kristus holdt seg visstnok mest med syndarar og horer
    Han brukte ikkje tiå på å klyppa øve snorer
    Og Gandhi gjekk omkring i sine himasydde bleier
    Men lika fullt så leda han Mor India te seier

    Eg vett kje ka det gjør å kjøra rundt med diplomatskilt
    Eg tenke jo at liv og lera lett kan bli litt adskilt
    Holocaust blei vedtatt på høytidelige møter
    Då stole eg mer på dei så går omkring på bare føter

    Eg har fremmedfrykt for alle dei ifrå Normalia
    Får meg te å føla meg så ein paria
    Eg blir urolige av altfor solide folk
    Då stole eg mer på dei så sitte djupt i det

    Det skremme meg når altfor månge omfavne det trygga
    Nei, gi meg heller folk i dialog med sine skyggar
    Pinochet og Stalin hadde ingen diagnose
    Då stole eg mer på han så jakte dagens siste dose

    Og Pappa, han va flyktning, svømte frå ein båt i Sverige
    Eg ser han for meg, kara seg i land på glatta berget
    Og Mamma, så va unge, skilte mor på femtitalet
    Eg føle ikkje fellesskap med nåken normale

    Nei, gi meg Prøysen, gi meg Friele, gi meg alle skeive
    De sa: «Kor e diplomet ditt?» Eg svarte de: «Eg heiv det»
    Og stilte meg på siå av de andre nere i skiten
    Og eg har kje tenkt å gi meg, sjøl om sjelå mi blir sliten

    Eg har fremmedfrykt for alle dei ifrå Normalia
    Får meg te å føla meg så ein paria
    Eg blir urolige av altfor solide folk
    Då stole eg mer på dei så sitte djupt i det

  • 9Ikkje der du leite

    Ikkje i palasset, men i et lite skur
    Ikkje med fanfarar, men med stjålne øyekast
    Ikkje på faste grunn, men långs ein vaklevoren mur
    Ikkje der du leite, men ein aen plass

    Ikkje i store bølger, men i krusningar så små
    Ikkje når det flyte lett, men når du har kjørt deg fast
    Ikkje i det så skjer deg, men i måten du tar det på
    Ikkje der du leite, men ein aen plass

    Ikkje i høge flammer, men i svake glør
    Ikkje grundig forberedt, men om nattå, i all hast
    Ikkje store steinar, men sandkorn te di bør
    Ikkje der du leite, men ein aen plass

    Ikkje i applausen, men når du rigge ner
    Ikkje når du suse av gårde, men når du har for tunge last
    Ikkje midt i lyset, men når ingen ser
    Ikkje der du leite, men ein aen plass

    Ikkje i det perfekta, men i det så har ein brist
    Ikkje i safirar, men i billigt glass
    Ikkje når du seire, men når du komme sist
    Ikkje der du leite, men ein aen plass

  • 10Siste natta vår i lag

    Når den første snøen fell
    Hugsar eg vår siste kveld
    Alt eg innsåg aldri blei
    Dine avskjedskyss som svei
    Ingen visste av å snu
    Med kvart kjærteikn sørgde du
    Til det grydde grimt av dag
    Siste natta vår i lag

    Eg ser for meg kor me låg
    Då du spurde kva eg såg
    Huset hadde mange rom
    Langt dei fleste bygde om
    Kanskje snikkaren såg feil
    Ingen møbler høvde heilt
    Under senga låg ei sag
    Siste natta vår i lag

    Rykta gjekk om deg og meg
    At me tok for kvikke steg
    Dei sa du var observert
    Og var visst meir enn interessert
    Rundt oss bles det opp til storm
    Hadde eg ana kva som kom
    Ville eg vore mindre vag
    Siste natta vår i lag

    Du måtte ta ein telefon
    Og kom tilbake utan von
    Eg såg på tårene som rann
    At eg var ein dømd mann
    Du sa du kunne ikkje bli mi
    Ute glei det skip forbi
    Somme under falske flag
    Siste natta vår i lag

    Eg trefte på deg ein gong, så vidt
    Det var vinter, alt var kvitt
    Alt det harde viska ut
    Men snøen mellom oss låg djup
    Me hadde kurs for kvar vår kyst
    Men enno kjende eg i mitt bryst
    Dine skjøre hjarteslag
    Siste natta vår i lag

    Fire sirklar og ein kross
    Det er symbolet for oss
    Som ei likning, ikkje eit spel
    Rissa djupt inn i mi sjel
    Aldri såg eg slikt eit syn
    Som dine bogeforma bryn
    Og dine triste, mjuke drag
    Siste natta vår i lag

    Det er morgon, og eg frys
    Men eg kan sjå ei strime lys
    Veit kje kor det kjem ifrå
    Ser kje vegen eg skal gå
    Og om eg nokon gong kjem fram
    Eg kjenner sorg, men ikkje skam
    Og aldri vil eg bera nag
    For siste natta vår i lag

Bidragsytere

Produsert av Kjetil Steensnæs og Tom Roger Aadland
Mikset av Bård Ingebrigtsen
Mastret av Morgan Nicolaysen

Tom Roger Aadland: vokal, akustisk og elektrisk gitar, piano, klokkespill, strykearrangement
Kjetil Steensnæs: el-gitar, akustisk gitar, 12-strengs elektrisk og akustisk gitar, pedal steel, mellotron, kor
David Wallumrød: Hammond B3, Wurlitzer, Clavinet D6, Prophet 5, Roland Juno-60, Minimoog, Arp Odyssey, flygel, kor
Bjørn Holm: el-bass, kontrabass, kor
Karl Oluf Wennerberg: trommer, perkusjon
Erland Dahlen: trommer, perkusjon, sag
Kine Nesheim: vokal («September»)
Lise Sørensen Voldsdal: fiolin, bratsj («Skyer»)

Grafisk design & web: Raffaele Malanga
Foto: Thomas Mortveit, Øystein Viland
Alle sangene: Tekst og musikk: Tom Roger Aadland © 2023