P1400762

Foto: Terje Rudi

Konsertanmeldelse: «3 Kalver», Dønna, søndag 21. februar 2016

Forrige gang dreide det seg om hans gjendiktinger av Bob Dylan, først og fremst albumet «Blood On The Tracks» som i hans språkdrakt ble til «Blod på spora». Siden den gang er han blitt radioyndling, kritiker- og publikumssuksess med egne sanger. Årets turné omfatter materialet fra hans nyeste album «Rapport frå eit grensehotell», fire Dylan-gjendiktinger og en grøssende vakker sang av John Prine, Dylans favorittlåtskriver.

Aadland, som er utdannet klassisk gitarist, stiller med akustisk og elektrisk gitar. I så måte er det stor forskjell fra pop-perlene man hører på radio som er lekkert produserte i et suggererende pop-lydbilde. Da er man selvsagt en smule uforberedt på hva Aadland faktisk får utav «bare» to gitarer. Hvordan han får det til, går jeg ut ifra er en yrkeshemmelighet, men både spillingen, effektene, temperamentet og detaljene i overfloden av allestedsværende gitarlyd, er en fullgod erstatter for en hel gruppe. Dette gjelder både i det rytmiske som får frem rockefoten, og i det dvelende og vare som så vidt høres. Virkelig en feststund for gitarkamerater i alle aldre!

Publikum sammenligner han gjerne med Bjørn Eidsvåg, bare i mer poppete og rockete drakt. Det er for så vidt ingen dårlig sammenligning, skjønt Aadland er nok mer poetisk og litterær i sine finurlige historier og bittersøte observasjoner. Som Dylan-tolker overfører han en del av den dylanske inderligheten til egne sanger, og som Dylan smiler han gjennom tårer eller forbanner verden med skadefryd. Når han synger Dylan skjer det en forbløffende forvandling. Han adopterer mye av Dylans pusteteknikk og selv mange av sluttvokalene er som å høre far selv. Det er ytterst sjarmerende, for det er ikke snakk om hjelpeløs kopiering, snarere en snerten dokumentasjon av musikalske virkemidler som beherskes til fulle.

Når han synger egne sanger er han takk og lov seg selv. De er sanger om kjærligheten – både den
store og lille – og ellers hva det menneskelige følelsesliv har by på av fallgruver og gaver. Han ligger lysår foran mange andre triste menn som synger enda tristere sanger på P1-vestlandsk. Grunnen er at sangene er gjennomkomponerte med uimotståelig fengende refrenger og at han er historieforteller av rang. I én linje har han skrevet en novelle, én sang utgjør en bok. Når det hele fremføres på et så kresent og stilsikkert nynorsk, blir mye av den andre P1-popen temmelig stusselig greier. Hånden i været den som har hørt ord som «einsemd», «kjensler» eller «lagnad» i det siste – Aadland har dem og bruker dem.

Han er virkelig vår gode venn på en dårlig dag. Setningen er også tittelen på radiohiten fra 2012, som for alvor fikk publikum til å sperre opp ørene. Midt i radiodrønnet av likegyldighet, var det som en kamerat stoppet deg på veien, inviterte på en kopp kaffe og en god prat. Man aksepterte og fant ut at dette hadde man godt av. Slik er en Tom Roger Aadland-konsert. Vel bekomme!

Jostein Pedersen, Helgelands Blad