Slik lyder tittelen på det nye albumet til Tom Roger Aadland, som nok en gang har gitt ut en samling låter kritikerne kaster toppkarakterer etter. Vi har hatt en lang og dyp samtale med rockepoeten om låtskriving, studiomagi, Dylans forløsende kraft og mye mer.
«Ganske nære et mesterverk», skriver Fædrelandsvennen om Tom Roger Aadlands nye LP «Rapport fra eit grensehotell». Dagsvisen kaller det «…på grensen til genialt». Det er ikke første gangen 50-åringen fra Vikebygd utenfor Haugeseund høster gode kritikker, uten at det har klart å smigre ydmykheten ut av ham:
– Nei, denne gangen setter jeg ekstra stor pris på de gode anmeldelsene. Dels fordi denne plata langt på vei fikk akkurat det uttrykket vi tenkte oss produksjonsmessig. Dessuten har jeg i stor grad fulgt magefølelsen da jeg skrev sangene. Hadde ikke dette truffet ville jeg virkelig vært i tåkedalen. Men slik gikk det ikke. Nå er jeg kanskje i høylandet, sier han med et lurt smil.
Voksne menn i moll
Ryktet om Aadlands talenter som historieforteller og låtformidler har spredd seg blant musikk-feinschmeckere de siste årene. Han har nok ikke hatt det samme kommersielle gjennombruddet som for eksempel en Stein Torleif Bjella, men det kan fort endre seg. Gamle furbitt har alltid vært mottakelige for voksne, alvorlige menn med gitar, mollstemte melodier og historier som ikke legger skjul på at livet ofte likner mer på en dans på torner enn roser. Tenk bare på Cash, Cohen eller Dylan – eller mer hjemlige navn som Eidsvåg, Sivert Høyem eller nevnte Bjella. Tom Roger Aadland hører naturlig inn i dette selskapet. Han har det forresten til felles med Bjella at debuten kom sent. Bjella solodebuterte som 41-åring. Aadland var to år eldre.
– Jeg har alltid syntes at det er noe unikt i ekteskapet mellom rock og poesi. Jeg har en fot i begge leire, og synes det møtepunktet er et takknemlig sted å være, sier Tom Roger Aadland. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)
Van Morrisons miksepult og Dylans forløsende kraft
Vi sitter på kafeen «Lyst» på Tøyen i Oslo, hvor Aadland bor. Han kombinerer intervjuet med lunsj. Suppen skal rekke å bli kald i løpet av intervjuet. Aadland liker å snakke om låtskriving. Det blir ikke så mye tid til å spise.
– Det tok lang tid, ja. Musikken grep meg allerede på søndagsskolen og bedehuset som liten, så oppdaget jeg rocken og klassisk gitar, forteller han. Gitarundervisningen endte til slutt med formell høyere utdanning i klassisk gitar fra Østlandets Musikkonservatorium. Deretter var han fast ansatt gitarlærer i Rogaland fylkeskommune i 15 år inntil rocken igjen kom og banket på døren. Bachfugene ble henvist til Aadlands hobbysfære. Nå har han levd av viserocken sin på heltid i 10 år.
Det begynte med albumet «Obviously Embraced» utgitt i 2007, og innspilt i Irland med irske musikere og mikset av Van Morrisons lydtekniker ved den nordirske soulmesterens egen miksepult. Det første albumet var altså på engelsk. Han forklarer det med å være av sjømannsslekt på sør-Vestlandet, og at veien til utlandet var kort. Men på det andre albumet, «Blod på spora» fra 2009, var det norsk som gjaldt. Her tok Aadland for seg Dylans klassiske album «Blood on the Tracks». Alle låtene innspilt i norskspråklige versjoner. Mange kalte det modig: Den opphøyde Dylan har disipler med til dels mer fanatisk holdning til Dylans låter enn mesteren selv. Aadland sier det aldri slo ham. Det var helt enkelt et kjærlighetsprosjekt.
– Var det Dylan som fikk deg til å skrive på norsk?
– Det forløste nok noe i meg. Rock på nynorsk er lite utforsket, og fint for å jobbe med det litt arkaiske i Dylans tekster, forteller Aadland, som nå er veldig komfortabel med nynorsken som «arbeidsspråk». – Jeg liker kombinasjonen av det litt arkaiske og de folkelige uttrykkene. Det gir mulighet til å lage noe med særpreg.
Rockepoet
Nynorsken har blitt med videre på albumene «Det du aldri sa» (2011) og «Fløyel og stål» (2012). Alt kritikerrost. Med nye albumet, «Rapport frå eit grensehotell» blir han kalt «rockepoet», blant annet av NRKs «Norsk på norsk». Er han mest rock eller mest poet?
– De fleste av tekstene på «Rapport …» er skrevet før melodiene. Det er nytt for meg. Men jeg har alltid syntes at det er noe unikt i ekteskapet mellom rock og poesi. Der gjelder egne regler. Ta for eksempel Lou Reed. Han er en stor poet, men det ville ikke fungert uten musikk. Jeg har en fot i begge leire, og synes det møtepunktet er et takknemlig sted å være.
Tom Roger Aadland har vært TONO-medlem siden 1985 og har 90 låter registrert her. Med det nye albumet «Rapport frå eit grensehotell» har han gitt ut sitt femte album på åtte år. (Foto: Adeel Muhammad/TONO)
Låner levd liv
Det brukes krigsbilder i det nye albumets tittelspor «Rapport fra eit grensehotell». Man kunne kanskje forledes til å tro at tekstforfatteren inntar rollen som kjølig observerende korrespondent i sine tekster, umerket av observasjonenes innhold. Men nei. Eidsvåg ble nevnt tidligere i artikkelen. Det er et slektskap der. Albumet inneholder 11 personlige låter i 1. persons fortellerstil. De virker dypt personlige. Folk har hørt albumet og spurt om han er nyskilt. Det er han ikke.
– Tekstene er aldri hverken 0 eller 100 prosent selvbiografiske. Det er ikke dagbøker, men jeg dikter heller ikke bare for å lage en historie. Da er man på tynn is som tekstforfatter. Jeg suger til meg levd liv, også fra andre. Jeg vil heller ikke gå i veien for publikum, som ofte har en helt annen opplevelse av låtene enn låtskriveren, sier han.
Hugger i stein
– Hvorfor heter plata «Rapport fra eit grensehotell»?
– Jeg lager ikke alltid så gode låttitler, men akkurat den synes jeg er god. Plata handler om ensomhet og sårbarhet og kjærlighetslengsel. Å være ved en grense. En overgang. Sårbarheten i det, i det usikre. Å stå ved et annet land. Det var en fin arbeidstittel.
– Lager du låter ut fra inspirasjon eller disiplin?
– Jeg planlegger ikke noe, og skriver best ubevisst. Jeg har ofte scenografiske ideer, og jobber med temaer ut fra det. Samtidig jobber jeg ganske disiplinert – og sesongbasert. Jeg starter dagen gjerne før klokka seks og skriver best frem til klokka elleve. Jeg liker dessuten å jobbe med låter over tid. Lars Wennerbäck sier om låtskriving at han hugger i stein. Han hugger frem låter som er gjemt, slik Michelangelo snakket om å hugge frem skulpturer. Det er godt sagt.
Innspilt på to dager
«Vi begynner på mandag, og så har vi det meste av innspillingsarbeidet klart på tirsdag kveld», sa produsent Lars Voldsdal da innspillingene skulle starte. – Jeg synes det var for optimistisk, ler Aadland. – Men han skulle få rett.
Vokal ble gjort i ettertid. David Wallumrøds orgler, clavineter og så videre likeså. Og noe annet småtteri. Men det aller meste ble innspilt raskt, tross intrikate arrangementer og elegant lyd. Ikke hadde de øvd heller, før de møttes i Velvet Recording i Spydeberg, tidligere Studio Nova, en institusjon i norsk musikkliv. Stedet har «mojo», og kanskje det bidro til magien. Det er Eldar von Essen og Lars Voldsdal som eier studioet i dag. Sistnevnte er Hellbillies’ lydtekniker og produsent på «Rapport fra eit grensehotell».
– Komponisten Schönberg, som grunnla 12-tonemusikken, sa at en komponist ikke trenger å tenke så mye, bare han tenker godt. Vi gjorde 12 låter på to dager. Ingen av musikerne hadde opplevd maken, forteller Aadland, men skryter uhemmet av produsent Lars. – Han har gjort en fantastisk jobb med innspillingen og miksingen.
«Rapport fra eit grensehotell» ble innspilt i Velvet Recording i Spydeberg. Produsent og tekniker Lars Voldsdal i forgrunnen. (Foto: Edgar B. Bachel)
Møtet med publikum
Nå ser Aadland frem til å møte publikum med de nye låtene. Releasekonserten er på Ingensteds i Oslo 28. februar 2015. Han blir smått filosofisk når vi spør om hva han liker ved konserter:
– Det er hyggelig å møte folk. Dessuten er det noe spesielt som skjer akkurat i det øyeblikket hvor en spiller låter. De er ikke der før og etterpå er de borte. Låter lever kun i øyeblikket. Og så får de en ny energi live, selv om essensen forblir den samme.
– Hvem er den typiske Tom Roger Aadland-publikummeren?
– Jeg har et lyttende publikum som er interesserte i tekstbaserte låter. De er mellom 30 og 65 år, og mange har nok et godt forhold til artister som Cohen og Dylan, sier han.
Musikk med alvor.
Han nikker. Smiler. Og innrømmelsen høres mest ut som et statement:
– Ja. Det er ikke så bra festmusikk.
Willy Martinsen, TONO, 27. februar, 2015