Aadland kalles ikke rockepoet uten grunn. Visst var det et knippe Dylan-tolkninger på norsk som for alvor satte rogalendingen på kartet, men det er aller mest hans egen låtkatalog som forsvarer bruken av den klisjéfylte merkelappen.
Mer enn før, er det nettopp kombinasjonen av rockens direkte språk og poesiens diffuse fremtoning som er hans største styrke. Det viser seg i spennet mellom de fengende melodiene og de åpne tekstene.
Men også i arrangementer og produksjon, som gjør at det låter enkelt og sofistikert på samme tid. I tillegg er Aadland hakket mørkere enn før, særlig soundmessig, noe som gir låtene mer sting. Mannens pop-teft skinner likevel tydelig gjennom, spesielt i spor som «Like Til Mi Dør» og «Hud Mot Hud», selv om tvetydigheten lurer i bakgrunnen også her.
Og i likhet med annen stor rockepoet, amerikanske Lucinda Williams, behersker Aadland balansen mellom det konkrete og abstrakte, med reisen mellom disse ytterpunktene som et mål i seg selv.
Per Chr. Rolin, Trønderavisa 5/6