Ute med album nummer fem, «Rapport frå eit grensehotell»
Denne plata skal være råere og ha et mer rocka uttrykk enn tidligere. Hvorfor og hvordan?
– Produsent Lars Voldsdal og jeg var enige om at dette skulle bli et rockealbum. De fl este av sangene hadde en tyngde i seg som syntes å peke mot et røffere musikalsk uttrykk. Vi bruker mye elgitar på plata, og kassegitaren min er ofte kjørt gjennom en «forskitnende » gitarforsterker. Men rock handler jo ikke først og fremst om desibel eller forvrengte gitarer, det kan gå like mye på timing og holdning. Vi hadde hele tida fokus på å få et sterkest mulig uttrykk, det tror jeg gjelder hele produksjonen. Jeg synger nok også et hakk råere enn før på denne plata.
Etter fl ere gjendiktninger, foredrag og bokbidrag er det mange som forbinder deg med Bob Dylan. Kan han høres på denne plata?
– Musikalsk tror jeg ikke Dylan er så kraftig til stede på denne plata; den henter nok heller inspirasjon andre steder. Det Dylan er en fi n ledestjerne for i studio, er å gå for uttrykk heller enn teknisk perfeksjon. Når det går rykter om at Dylan kan starte en låt i studio uten at musikerne kan låten, er jo ikke det for å være kjip, men for å oppnå et fortettet uttrykk.
Sårbare karakterer og forhold som er gått i stykker, har du sagt om tekstene. Og med tittelen «Rapport frå eit grensehotell » virker det som dette er et slags skilsmissealbum…?
– Nei, selv er jeg fortsatt lykkelig gift, og jeg tror heller ikke dette vil oppleves som et skilsmissealbum; det er lite snakk om brudd. Jeg føler albumet snarere dreier seg om en dypere form for ensomhet. Man er bare langt borte fra hverandre, nesten som om det er regissert. Jeg synes jeg har merket på konserter allerede, at disse nye, mørke sangene om ensomhet treffer folk på en annen måte; jeg ser det på måten de lytter på.
Musikerne Erland Dahlen, Tor Egil Kreken, Kjetil Steensnæs og David Wallumrød er med nesten hele albumet. Har du gått etter bandfølelsen?
– Ja, det var viktig for meg å fi nne et band som hadde en unik og fi n kjemi, både personlig og musikalsk. Vi møttes faktisk første gang alle sammen den første dagen i studio, pakket opp instrumentkassene, tok en kopp kaffe, og gikk løs på første låt. Det var en fi n atmosfære i studio, både avslappet og målrettet på én gang. Vi brukte lite tid på å prate, og lot musikken fi nne sin egen vei. Det var de rette låtene og de rette folkene på riktig sted til riktig tid.
Etter forrige plate dro du på turné med Hellbillies, hvordan blir det nå?
– Denne gangen drar jeg alene og får selskap etter hvert. Jeg starter i Harstad i begynnelsen av februar, og forfl ytter meg sørover. I slutten av februar gjør jeg fi re konserter med bandet fra plata, i Bergen, Stavanger, Haugesund og Oslo. Det gleder jeg meg til!
Hvor lytter du helst til musikk og hvor handler du musikk?
– Jeg lytter hjemme, i stua eller på soverommet. Og når jeg er på turné eller langreise, blir det mest gjennom radio. Jeg er ikke den store oppdageren av ny musikk, og hadde nok klart meg bra på en øde øy med Bachs Goldbergvariasjoner med Glenn Gould og en eller annen Dylan-plate. Jeg handler fysisk på Platekompaniet, Big Dipper og Shabby Records.
Hva slags framtid har albumformatet?
– Det kan se ut som albumformatets dager er talte, men se hva som skjedde med vinylen. Samtidig virker det for meg som om mange nå vurderer format i forhold til inntjening og eksponering, men det hadde jo vært interessant å benytte anledningen til å tenke litt på musikkens premisser.
Hva er den neste konserten du skal få med deg?
– Siden plata mi handler om savn og fravær, vil jeg heller nevne at jeg hadde fryktelig lyst til å få med meg det psykedeliske dronebandet Lumen Drones på Det gamle bedehuset på Bakarøynå i Haugesund, men jeg måtte kjøre til Oslo den dagen. Men neste gang!
Hvilken ny artist vil du skryte litt av?
– Jeg tar meg friheten å trekke fram det fremadstormende post-prog-bandet The Glutton, som så vidt jeg vet arbeider med oppfølgeren til sitt debutalbum dette året. Gitaristen er en sønn av meg.
Olav Østrem, Klassekampen, 26 jan. 2015