I 2007 debuterte den tidligere musikklæreren Tom Roger Aadland med albumet «Obviously Embraced». Siden da har han sluppet fire album, og særlig «Blod På Spora» (2009), ei gjendikting av Bob Dylans «Blood On The Tracks» (1985) har bidratt til at stadig flere får øynene opp for Vestlandspoeten. Onsdag 4. februar spilte Tom Roger på Bastard Bar i Tromsø. Hurradio var heldige nok til å få et caféintervju med mannen selv.
Dress på turné, hvordan fungerer egentlig det? Har du et skap fullt av dresser backstage?
Nei, det er kun én dress. Den holder til den ikke holder lenger!
Kan du fortelle hva og hvem Tom Roger Aadland er?
Musikalsk er jeg vel masse ting. Jeg er vel et produkt av at jeg har vært borti veldig forskjellige former for musikk. Jeg vokste vel opp med den norske visebølgen og falt for litt tyngre rock når jeg var 13-14 år. Jeg spilte og klassisk gitar fra jeg var ganske liten og tok senere klassisk musikkutdannelse.
Gleden for blues og jazz har jeg hatt lenge, så jeg har hørt veldig mye forskjellig musikk opp i gjennom, men det jeg driver med nå har jeg bevisst valgt å holde litt enkelt. Rockeuttrykket er ganske enkelt og direkte; three chords and the truth” kan du komme ganske langt med og det liker jeg.
Hvilken musikk var det du selv øvde til i dine yngre dager?
Det var nok for det meste klassisk musikk. Da det kom til at jeg skulle studere tok jeg et valg: hvis jeg lærer meg et håndverk skal det være klassisk musikk. Jeg ville lære meg klassisk teori; rocken skulle være en frisone der jeg ikke skulle lære noe av noen andre, selv om det selvfølgelig har kommet ting inn derifra. Jeg føler det fungerte for meg. Jeg tror det er viktig med frisone der man kan ha et utforskende og lekent forhold til musikken.
Var det noen i ungdomstida di som var med på å avgjøre at du skulle bli artist?
Den største drivkraften var nok at jeg hadde et behov for å ha mer tid til å skrive egne låter, tekster og melodier. Man kan vel kalle det en slags trykkoker-effekt: det var ting som boblet og ville ut. Jeg husker tiden da jeg spilte inn og ga ut debutalbumet mitt i Dublin. Det var en veldig kul opplevelse å få på plass platecover og musikkproduksjonen, men den største følelsen var nok en slags lettelse over å få utløp for tankene og bevegelsene i meg.
Hvordan var egentlig arbeidet med denne debutplata?
Veldig mye var fint med denne plata. Det var et resultat av at en fireårsperiode jeg tilbragte i Irland. Her ble jeg omfavnet at veldig gode folk, veldig musikalske og rause mennesker. Det var så klart hardt arbeid; å gi ut plate er ingen spøk økonomisk. I ettertid føler jeg nok at jeg står litt i takknemlighetsgjeld til folka og det er en tid jeg minnes godt.
Er det en annen Tom Roger vi hører på den første plata enn på den nye?
Jeg føler faktisk at den nyeste plata deler mye med den siste. Det er noen linjer som går tilbake her. Jeg føler faktisk dette er de to av platene mine som ligner mest, i det at de er variert musikalske. Her finner man både det klassiske og rocken. Platene i mellom disse to («Det Du Aldri Sa» 2011, «Fløyel Og Stål» 2012) har et mer folkelig, akustisk preg over seg. Man kan si at jeg uttrykker mye av det samme på denne plata som den første. Forskjellen er at jeg har en bedre forståelse for produksjonen og at jeg har utviklet meg positivt som vokalist.
Det er vanskelig å nevne Tom Roger Aadland uten å nevne Bob Dylan. Omtrent 35 år mellom Blod På Spora og Blood On The Tracks. Kan du fortelle om hvor inspirasjonen til dette prosjektet?
Det begynte med at jeg gjendiktet forskjellige ting mest for min egen del. Både for språklig trening og bare for å prøve det ut i det hele tatt. Blant annet oversatte jeg Shakespeare-sonetter, men ingenting av dette var jo tenkt for offentligheten.
Så datt egentlig bare ideen om å ta for seg et komplett Dylan-album ned i hodet mitt. Den vanligste type gjendikting er vel å produsere et slags “greatest-hits”-album (f.eks «Cohen På Norsk» fra 1993), men jeg tenkte det kunne være interessant å oversette hele det statementet som “Blood On The Tracks” var. Hvordan blir det når du oversetter det til norsk, en generasjon senere? Jeg tenkte det kunne være et kult prosjekt veldig få skulle få med seg, så ingen ble mer overrasket enn meg når det fikk så god tilbakemelding fra både kritikere og ikke minst publikum.
Hvis vi tenker oss dette omvendt; tror du Dylan kunne gjentolket dine låter til engelsk (gitt at han kunne nynorsk)?
Det tror jeg nok han kunne. Jeg har faktisk forsøkt å oversette noen av mine egne tekster begge veier, og jeg syns faktisk det er ganske vanskelig. Kanskje er det en stor fordel at det kommer en annen person inn for å oversette? Det er kanskje lettere å frigjøre seg fra originalen når du ikke har skrevet den selv.
Var det et poeng i seg selv å oversette albumet til nynorsk? Kunne du skrevet det samme til bokmål?
Ja, det kunne nok det. Jeg tror nok avgjørelsen om å gjendikte det til nynorsk var både magefølelse og tilfeldigheter, men jeg har jo også vokst opp med nynorsk som hovedmål på Vestlandet. I tillegg er jo nynorsk et veldig fint sangspråk med god lyrisk tradisjon. Jeg mener å huske ideen var at nynorsken ville trekke fram det man kan kalle det “klassiske elementet” i Dylans tekster. Mange tror at Dylan har et kult, hipt språk. Jeg mener dette er feil. Han skriver ofte om røffe miljøer, men språket hans er veldig nøytralt, nærmest journalistisk. Det er ikke beat-poesi, det er mye mer stringent.
Har du en spesiell rutine når du skal fremføre musikken din? Mange artister opplever jo det de driver med som veldig personlig og intimt.
Jeg føler at det er en dobbelthet i det. Tekstene mine er som regel ærlige, og de gangene jeg velger å dikte opp karakterer er dette personer jeg kjenner meg igjen i, eller har et forhold til. Når jeg går på scenen føler jeg likevel ikke at nå står Tom Roger Aadland fra Vikebygd klar for å brette ut sjelen sin på en tallerken for publikum. Jeg føler på en måte at det jeg synger om er like personlig for publikum som det er for meg.
Det tror jeg er litt av forklaringen på at jeg klarer å skrive såpass tunge tekster. Folk knytter forskjellige ting til musikk. Publikums minner og følelser til låtene er like viktige som mine egne.
Har du som musiker noen prefenser hva angår musikkformat? Har du blitt en del av streame-bølgen eller er du av den gamle vinyl-skolen?
Jeg tror jeg står med én fot i begge leirer. Jeg er jo en gammel vinylfreak, men jeg har dessverre ikke så utrolig godt stereoanlegg. Samtidig har jeg brukt ganske mye WiMP og Spotify de siste årene. Man blir fort en annen type lytter. Det er sjeldent jeg hører igjennom et helt album. Det ergrer meg jo litt, men det er kanskje noe man må venne seg litt mer til.
Lærer du fortsatt nye ting som den erfarne musikeren du er?
Målet er jo å fortsette å lære og utvikle meg. Jeg har iallfall utviklet meg mye mer som vokalist. Særlig på denne siste plata har jeg gjort store sprang. Produsenten (Lars Voldsdal, som bl.a har jobbet med Madrugada ogHellbillies) var fantastisk god på å realisere mitt potensial. Han fikk meg til å senke skuldrene når det var det som trengtes, og pushet meg på når det var behov.
Man merker en slags storyteller-rolle på denne plata. Forestiller du deg et slags publikum når du spiller inn låtene dine?
Jeg får endel bilder i hodet når jeg skriver låtene mine, men på denne siste plata føler jeg at mye av låtene har vært veldig inspirerte. Avgjørelser har vært tatt på magefølelsen, og jeg føler at mye av linjene og teksten har kommet til meg. Jeg har ikke hatt det for meg at jeg skal sitte meg ned for å skrive ei låt. Måten jeg har skrevet denne plata på føler jeg er i slekt med det Robert Johnson drev med; ja, det er storytelling, men også løsrevne scener som likevel henger sammen. Det er ikke linjert, ting kan foregå på forskjellige punkt i tid og rom.
Singelen “Like til mi dør” er et av høydepunktene på plata. Hvem er denne “du” som du synger om?
Det er ikke snakk om en historisk person i mitt liv. Ofte har man behov for en motpart i en tekst, og sangen blir sunget til en person som man har vært sammen med. Hvor seriøst dette forholdet var er mer uklart, men jeg føler at fortelleren i låten sitter igjen med mye positive følelser og takknemlighet.
Vi spilte faktisk nettopp inn musikkvideo til denne låten, og da gikk tankene til hva låta egentlig handlet om. Vi kom vel fram til at denne “du” jeg synger om hjalp fortelleren vår, men det tok tid før han kunne ta denne hjelpen i bruk. Folk får tolke litt selv. Jeg har opplevd publikummere som tar kontakt etter konserter, som selv har enda sterkere følelser og opplevelser til ei låt enn jeg kunne forestilt meg.
Er du allerede begynt å tenke på ditt neste prosjekt?
Det ligger nok langt i bakhodet. Det er to måter å se det på. Jeg føler meg veldig fornøyd med denne plata og det er fristende å følge dette sporet videre, men man kan og tenke at neste album bør være en reaksjon eller utforske noe helt annet. “Rapport Frå Eit Grensehotell” (ute nå) er ganske mørkt og fult av lengsel. Kanskje bør neste album være positivt, fult av kjærlighetsduetter. Jeg har ikke bestemt meg enda, men jeg føler det viktigste er at jeg klarer å holde meg på det uttrykksnivået jeg har på denne plata.