I disse VM-tider er det skummelt å plutselig bli spurt om jeg har hørt om Tom Roger Aadland. En god venn spurte meg om nettopp det her for et par ukers tid siden. Jeg svarte kjapt at jeg ikke interesserer meg for skisport, var sikker på at det var en av disse langrenn-folka som hadde vunnet medalje igjen. Men der tok jeg veldig feil. Min venn snakket slett ikke om sport og han er fortsatt en god venn, kanskje enda bedre nå, etter at han gjorde meg oppmerksom på denne mannen. For Tom Roger Aadland er nemlig en musiker og låtsmed av ett betydelig kaliber.
Jeg har vært i selskap med «Rapport fra et Grensehotell» i snart to uker nå, og er fortsatt like overasket over hvilken artist jeg har fått i fanget. Hvorfor i all verden har jeg aldri hørt om denne mannen før? Jeg har gjort litt research, funnet ut at han debuterte først i en alder av 43 år med et engelskspråklig album i 2007. Fulgte opp med en plate der han tolket Dylan på norsk. På neste skive gjorde han blant annet en norsk versjon av Waterboys «Fisherman’s Blues», og hans forrige album het «Fløyel og Stål» og bestod så vidt jeg har forstått kun av egne komposisjoner. Han er fra Haugesund, synger på en nynorsk-tilnærmet Haugesunddialekt og er relativt kjent på Sørvestlandet. Jeg våger påstanden om at han snart er kjent over resten av landet også, for hans nye album oser av kvalitet og stil, med melodier og tekster som holder en kvalitet som er førsteklasses.
Jeg har hørt en låt fra Aadland uten å vite det gjennom de siste ukene. «Like til min dør» går på rotasjon på NRK radio for tiden, og jeg var sikker på at det var en ny sterk låt fra Tønes. De to har en del til felles. Aadland og Tønes kommer fra samme område av Norge, lager vemodige viser med sterke tekster, og er begge plateaktuelle i disse dager, så det er ikke så rart jeg tok feil. Stemmemessig og til dels stilmessig er de derimot ganske ulike.
Aadland har et eget uttrykk både musikalsk og tekstmessig, og det er derfor jeg har blitt så fullstendig forbløffet av hans nye skive. Her kommer altså en fyr på 51 år, en fyr jeg ikke kjenner til, og leverer en av de beste norskspråklige skivene jeg har hørt på flere år. Og produsent Lars Voldsdal som tidligere har jobbet med blant annet Hellbillies og Madrugada gjør en knalljobb med å skru lyd her.
Første låt toner sakte inn, en sjøsyk melodi begynner å spille opp. Og så er jeg inne i et melankolske, vemodige univers. Aadland rapportere fra et grensehotell og synger i første strofe: «Guden for hemn og hat, fryder seg storlig der han sat». Det er slett ikke ulikt Thåstrøm både tekstmessig og også musikalsk, slik han høres ut på de siste albumene. Det skjer mye i bakgrunnen, lydbildet er stort og får frem en mystisk og nesten truende stemning. Dette er en modig innledning, mange ville nok heller avsluttet et album med slike type låter. Det er mørk natt, tåke og slett ikke så veldig hyggelig, men allikevel storslagent, eksplosivt og filmatisk. Den mektigste sangen på skiva, tittelsporet forøvrig, slår an tonen, men er ikke helt representativ for resten av albumet.
«Songen av Jorda» har noe av samme stemmingen, men er litt mer tradisjonell. En vakker kjærlighetserklæring til en dame han aldri kan få. Og Aadland er en stødig ordsmed. Han kan virkelig skrive små historier inn i musikken. «Like til min dør» er allerede nevnt. Albumets første radiohit, og en låt som burde bli hans store gjennombrudd. En knallbra poplåt med et refreng som sitter som klister. Dette er en låt som du nynner på etter første gjennomhøring. Og midt i låta flørter han lett med litt pop-psykedelia en liten stund også. Pokker så fint dette er, både i Roskilde og Berlin (hah, nå kan dere lure nå).
«Haust» er litt i Eidsvåg-land, og det er ingen dårlig ting. Vakker munnspillsolo, og instrumenteringen er i det hele tatt veldig elegant. Det høres virkelig ut som denne skiva er jobbet mye med. Men ifølge et intervju jeg kom over med Aadland ble skiva spilt inn på under en uke. Det må ha vært noen magiske dager, for dette lyder utrolig flott.
«Har du hatt den kjensla» er litt tilbake til stemningen i åpningssporet. Igjen slår det meg hvor stort det lyder. Musikken bygger seg opp rundt Aadlands stemme, og alt fletter seg sammen i en større helhet som fungerer fenomenalt. «Alle» er pure americana, og er et av albumets tøffeste låter. Banjoen tikker i bakgrunnen, gutta i bandet synger med i refrenget, og igjen er det en litt truende, dyster stemning som ligger og trykker på i bakgrunnen. En smule paranoid tekst om et lite Jesuskompleks. Barsk låt og enda tøffere tekst.
Det hele roer seg betraktelig i «Vel av Garde», og her slår det meg hvor bra nynorsk fungerer i slike tekster. En poetisk og sår liten låt om noen som reiser fra hverandre. I «Hud mot Hud» har Aadland flyttet inn i en katedral. Masse ekko på stemmen og igjen synger han om livet som var, forhold som gikk i stykker og det utilstrekkelige i menneskenaturen. Har nevnt det før, men det er ikke til å komme unna. Aadland minner meg en del om Bjørn Eidsvaag, ikke stemmen akkurat, men tekst og lydbilde. Men, bare så det er klart, det er på ingen måte en kopi av den gamle mesteren. Aadland har sin egen stemme og stil, og blir mer som en god kollega av Eidsvåg å regne. Tør jeg forøvrig nevne at Eidsvåg er en av Norges mestselgende artister. Det er ingen grunn til at ikke Aadland også burde få et mye større publikum etter denne skiva.
«Einsam utan deg» tøffer sakte av gårde som et tungt godstog. Her er Aadland i bluesland, og kler det svært godt. «Oppløyst og medtatt», for øvrig et stilig ordspill er albumets kanskje vakreste øyeblikk. Vi er fortsatt der ute i bluesen et sted. Det er en låt for mørke kvelder, men absolutt ingen vuggesang. I Aadlands univers er det sjelden spesielt hyggelig. Det er eksistensiell angst, lengsel vekk og snart mørk natt. Og dama har for lengst reist. Men det er pokker meg vakkert i all sin dysterhet. Her minner han meg for øvrig ikke så lite om Lars Winnerbäck, Nordens kanskje beste artist de siste 15 årene. Jeg har ventet lenge på en nordmann som kan matche litt av det Winnerbäck holder på med, og Tom Roger Aadland er slett ikke langt unna her.
«Farsfolket» er platas siste låt og jeg er rimelig sikker på at Aadland burde plukke den som neste radiolåt. For i likhet med «Like til min dør» er dette et av albumets mest umiddelbare øyeblikk. Igjen litt tilbake til popmusikken, og med en tekst som sitter som støpt. Litt gospelkoring i refrenget, og endelig er det litt håp å spore. Det er på tide å snu nesa hjemover, på tide å dra hjem til farsfolket. Dæven, denne låta gir meg gåsehud. En flott avslutning.
Produsent Lars Voldsdal har en svært viktig rolle på denne utgivelsen. Han har fått til et lydbilde som passer perfekt mot låtmaterialet. Dette er en mann som i mange år har jobbet med Madrugada, Hellbillies og Sivert Høyem, og her får han virkelig vist hva han er god for. Skiva lyder rett og slett helt strålende.
Jeg må også si noe om bandet han spiller med. Kjetil Steensnæs på gitar og pedal steel, Tor Egil Kreken på bass, Erland Dahlen på trommer og David Wallumrød på keyboard danner grunnstammen, og det er folk som vet hva de driver med og som på alle måter er med på å gjøre denne skiva til en liten fest, det er levnet over enhver tvil. For en bra gjeng dette er.
Tom Roger Aadland har med «Rapport fra et Grensehotell» levert en tvers gjennom imponerende plate. Jeg har funnet en ny norsk stemme som blir med meg utover våren, og som jeg definitivt skal følge nøye med fremover. Kommer han og spiller i nærheten av der du bor, burde du kjenne din besøkelsestid, og plata, den burde du definitivt sjekke ut med en eneste gang. Tom Roger Aadland er kommet for å bli.
Dust of Daylight, mars 5, 2015