KAFFEPRATEN: Tom Roger Aadland er blitt dratt mot musikalsk mørke. Der fant han magi.
– Du byr på ganske dystre kjærlighetssanger på din nye CD. Resultat av et trist oppbrudd?
– Jeg feiret nettopp 14. års bryllupsdag, og de fire siste har vært de beste – så nei. Det var bare et eller annet som dro meg i den retningen denne gangen, jeg hadde en magefølelse av at det ville bli mørkt.
– Godt gift, men er likevel god på å skrive om savn.
– Kona jobber i Sør-Afrika fra oktober til april, så jeg er vant til savn. Det ligger noe der, selv om jeg ikke har tenkt på meg selv som ensom.
– Du platedebuterte først da du ble 43 år – er ikke det fryktelig sent?
– Det kan du si. Jeg spilte mye som ung, og hadde samme kallet da. Men så mistet jeg det og underviste gitar på videregående skole. Så møtte jeg kona igjen i 1999, og da kom skrivelysten og driftene tilbake.
– Du møtte henne igjen?
– Glem det, altfor lang historie. Men på grunn av henne spilte jeg en del i Sør-Afrika, og der traff jeg en musikkjournalist som mente jeg burde gi konserter i Irland. Det viste seg å være en god idé. Jeg googlet, skrapte sammen en turnéliste og reiste dit tre-fire år på rad.
– En helt naturlig karrièreutvikling. Hvor har du menigheten din nå?
– Vestlandet, selvfølgelig, men jeg liker meg også godt i Nord-Norge og i Trøndelag. Østlandet er et uforløst potensial.
– Likevel bor du i Oslo?
– Det er litt tilfeldig, men jeg har barn her fra to tidligere forhold, og kona jobber på Ullevål i sommerhalvåret.
– For meg høres det ut som du synger på kav haugesundsk.
– Jeg skriver faktisk på normert nynorsk, men synger med dialektisk vri. Leser du tekstene vil du se at de går gjennom nynorsk-kontrollen.
– Du har gjort et helt Dylan-album på nynorsk også, Blod på spora, som du fikk mye ros for. Er Bob den store helten?
– Jeg er ikke så stor fan som man skulle tro, men han er en av inspirasjonskildene. Jeg gjorde albumet mest for min egen fornøyelses skyld, og brukte så kort tid på det jeg ikke tør å si det.
– Men Rapport frå eit grensehotell har du vel brukt årevis på? Det høres slik ut.
– Du, det skjedde noe nesten magisk i studio mellom bandet og meg, så vi ble ferdig med hovedinnspillingene på to dager. Senere ble det lagt på piano, orgel og strykere, men det største arbeidet gikk utrolig fort.
– Du er sannelig ikke som andre artister. Du er vel aldri nervøs før du skal på scenen heller, da?
– Det er lenge siden. Jeg elsker å treffe publikum – scenerommet er en fantastisk oppfinnelse. Jeg kan tilbringe ganske mange mil i slaps og sludd for å nå frem dit.
– Og du er slettes ikke nervøs for plateanmeldelsene, heller, selvfølgelig.
– Jo, denne gangen er jeg faktisk det. Spent og nervøs fordi låtene betyr så mye for meg.
Lars Keilhau, Aftenposten, 22 jan. 2015